Ove Grudes historie om Den ene

I forbindelse med UNICEF-prosjektet ”Du kan være Den ene”, forteller Ove historien sin i håp om at den kan bidra til å hjelpe andre.

Alt forandret seg da faren forsøkte å ta selvmord

I filmen "Prinsen inni frosken" forteller Ove historie sin til tydelige berørte syvende klassinger. I andre klasse ble hans hverdag snudd på hodet. Faren hans, som var manisk depressiv, forsøkte å ta sitt eget liv. I løpet av en kveld forandret alt seg. Ved hjelp av et diagram tegner Ove følelsesspekteret til en manisk depressiv på tavlen for at elevene enklere skal forstå hva det dreier seg om.

- Alt ble veldig kaotisk, og det gjorde noe med meg og min opplevelse av livet, legger han til.

Sjefsbølla

Ove var tilbake på skolen relativt kort tid etter hendelsen med faren. Men noe hadde forandret seg. Han var ikke lenger den skoleflinke gutten han hadde vært før, men opplevde å ha lese- og skrivevansker.

 - Det var som om jeg hadde en rullgardin foran hodet mitt, og alt nytt bare prelte av, forklarer han.

Det gikk flere år uten at han lærte noe på skolen. Ove forklarer at i en sånn situasjon kan man bli sett på som dum av de andre elevene, og det kan oppstå mobbing. Istedenfor å godta mobbingen ble Ove desto hardere og han opplevde å bli skolens sjefsbølle. Han fikk skylden for alt galt som skjedde på skolen, også de hendelsene han ikke var ansvarlig for, og opplevde at ingen voksne hørte på han.

- Når man får stempel som pøbel, og får skyld for ting man ikke har gjort, blir man gjerne den personen.

En ny hverdag

Da Ove skulle opp i åttende klasse ville egentlig ikke skolen at han skulle gå videre, men med press fra familien og barnevernet ble det bestemt at han skulle fortsette. Her fikk han en egen støttelærer. Hun fikk ansvaret for å utdanne Ove, men også å holde han unna de andre i klassen. Etter seks år som problembarn møtte Ove en voksen som stilte opp for han og som han stolte på.

- Jeg fikk opplevelsen av å møte en lærer som ikke bare så meg som en pøbel, men som Ove. En gutt som egentlig var snill, men som bare hadde opplevd veldig mye.

De nysgjerrige syvendeklassene spør om det ikke var noen andre som prøvde å hjelpe han eller trodde på han før han møtte støttelæreren. Han forklarer at det var det. Ove bodde i en veldig liten bygd og alle visste hva som hadde skjedd med faren. Videre forklarer han at han følte seg sviktet av de voksne og dermed prøvde å tøye grensene for å se hvor langt de ville strekke seg for å hjelpe.

- Jeg ville se om de tålte min historie, og om de var til å stole på. 

Ove legger til at før han begynte i åttende klasse, og møtte en helt spesiell støttelærer, var det ingen som besto testene hans. Han tydeliggjør at alle opplevelser en person gjennomgår er individuelle, og er basert på egne tolkninger, og at dette er vesentlig å ha i tankene for voksne som omgås barn. 

Den nye støttelæreren lærte seg å lese Ove, og fikk dratt han ut av situasjoner før de rakk å oppstå. Hun senket seg ned på hans nivå og delte historier fra sin egen oppvekst. Ove forteller at han kunne relatere seg mer til henne enn en lærer som skulle fremstå som verdensmester i alt. Hun så igjennom det harde skallet hans, brydde seg om han og stolte på han. Hun forsvarte han, og hun ble hans Den ene.

Deler historien i håp om å kunne hjelpe andre

Ove håper at hans historie kan bidra til å belyse problemer, for å unngå at barn blir utsatt for de samme feilene han opplevde. Ved å skape oppmerksomhet og spørsmål rundt temaet håper han at flere vil engasjere seg.

Til syvendeklassingens spørsmål om han kunne ønske at han fikk hjelp tidligere svarer han: ”Ja, absolutt!”. 

- Jeg ser nå at ting kunne forløpt annerledes om jeg hadde fått hjelp tidligere, men når man er midt i situasjonen er det vanskelig å se hva som er best for en.

Han legger til at hvis noen hadde tatt tak i han og forklart i ord som han kunne forstå hva som skjedde med faren hans, og at alt kom til å gå bra, kunne ting ha vært annerledes. Videre legger han til at det ikke alltid er lett å vite om et barn behøver hjelp. De kan på den ene siden bli innesluttet og stille, eller utagerende og hausete. De kan forsøke å unngå skolen, eller de kan bli ekstra skoleflinke, men det er uansett de voksnes ansvar. 

- Det er skummelt å legge ansvaret over på barna. Man kan ikke forvente at de alltid ber etter den hjelpen de trenger. Det er de voksnes ansvar, understreker han.

Inspirasjonsmateriell til foreldre og ansatte i skolen

Filmen er en del av UNICEF Norges inpirasjonsmateriell til foreldre og ansatte i skolen. "Du er viktigere enn du tror – også for andres barn" tar for seg hvordan foreldre med barn i skolen kan bidra til å skape et godt skole- og nærmiljø for ALLE barn og hvordan vi kan bry oss om hverandres barn. Filmen er produsert av Cynergi.