En ekstra familie

Jeg vokste opp med en syk storesøster, som var inn og ut av sykehus gjennom hele barndommen og ungdommen. Hun fikk, og fortjente, veldig mye oppmerksomhet siden hun var syk. Mine foreldre tilbragte mange dager og netter hos henne på sykehuset. Hun var ofte syk når hun var hjemme også. Jeg ble ikke overlatt til meg selv, men følte at det ikke alltid var plass til meg. Og sykehuset var jo ikke noe lystig sted for en frisk og aktiv unge. I perioder når sykdommen hennes var virkelig ille hendte det at vi ikke kunne reise på ferier eller feire jul og bursdager som alle andre. Jeg ble sint på søsteren min, samtidig som jeg skammet meg veldig over dette. Men alle syns hun var så tapper og flink. Mens jeg fikk beskjed om at jeg var så heldig som var frisk og kunne gjøre alt jeg hadde lyst til.

Da jeg kom i tenårene var jeg mye hjemme hos bestevenninna mi. Faren hennes så meg og forsto hvorfor jeg var såret og sint. Han sørget for at jeg fikk være med dem på hytta i ferier og inviterte meg på søndagsmiddag og andre vanlige ting vanlige familier gjør. Han lyttet mer enn han snakket og ga meg mye varme og omsorg, og litt oppdragelse på kjøpet. Det varmet og ennå i dag tretti år senere er denne familien viktig for meg.

Anonym