Lykkelige opplevelser i barndommen

I min historie er "den ene" to personer, som sammen ga meg trygghet og omsorg i en tung tid.

Som så altfor mange andre, var også jeg et skilsmissebarn. Og det må sies at det var et meget opprivende brudd. Jeg var 10-11 år da mamma og pappa flyttet fra hverandre. Mine søstre og jeg bodde selvfølgelig hos mamma.

Mamma var en omsorgsperson og gjorde det hun kunne for at vi skulle ha det godt. Vi kom alle veldig nær hverandre og vi måtte sammen løse de daglige problemene. Pappa, som hadde flyttet ut, bodde i samme byområde. Men han var nesten fullstendig fraværende. Han var så opptatt av karriere og penger at han fullstendig glemte sine tre verdifulle barn.

Som gutt, trengte jeg vel et mannlig forbilde. En jeg kunne se opp til og utvikle meg etter. En som kunne følge meg opp i idrett og fritid. Selv om jeg var hos pappa en gang i blant, begrenset det seg til 4-5 ganger i året.

Det var i tidsrommet mens jeg var 10-16 år. Jeg så vel også hvilken glede mine venner hadde av en far som var tilstede. Med et følsomt sinn og usikker på meg selv, preget nok dette meg og jeg var også utsatt for mye mobbing på skolen.

Mamma innså vel at det var opplevelser jeg behøvde som hun ikke kunne tilby. Søstrene min var større enn meg, og det ble ofte til at mamma og jeg reiste rundt på besøk. Jeg gledet meg hver gang og jeg kunne snakke med voksne.

To av alle de vi var mye på besøk hos, var et ektepar som bodde på gård. De hadde kuer, hester, katter og hund og etter hvert også griser. Det ble til at jeg fikk lov å bli flere helger på gården. Etter hvert var jeg der inntil to måneder flere sommere. Jeg kjørte traktor, tok imot kalver og grisunger. Red på hest og plukket epler. Her var det humor og latter i det meste som skjedde. De hadde begge tid til meg og jeg følte meg verdifull.

Vi pleiet hobbyer og passet på dyra. Jeg fikk være med i det meste som foregikk på gården. Det finnes utallige historier fra den tiden som ga oss alle stor glede. Jeg følte meg og ble behandlet som deres egen sønn.

Etter hvert forstod ekteparet at de kunne gjøre en jobb for vanskeligstilte barn. Så 3 år etter at jeg først begynte å være der, tok de til seg en fostergutt. Med total omsorgssvikt hjemmefra, var han på god vei ut i en kriminell bane. Dog var det mange utfordringer, men med fast hånd og mye kjærlighet, ga de ham den tryggheten han trengte. Og på samme måte som de hadde behandlet meg, hadde de også tid og overskudd til oppfølging.

Mitt utgangspunkt var nok ikke håpløst, men jeg er utrolig glad for den tiden jeg fikk være hos dem og holder kontakten i dag 25 år senere.

Jørgen