Hva er en god og trygg barndom?

Når jeg hører folk sier: Jeg hadde en god og trygg barndom, så får det meg til å tenke... Hva er det? Vi var 4 søsken, så vi hadde hverandre ja, men ingen voksne som var der for oss. Hverdagene våre bestod i å klare oss selv. Det var aldri noen der for å hjelpe, aldri noen for å trøste - gi en klem - et fang. Jeg husker at vi brukte få en klem på nyttårsaften. Tenk på det. Jeg husker at da brukte jeg få en klem...

Utrygghet, usikkerhet, alkohol. Har ikke tall på hvor mange ganger vi lå våkne på natta mens det var fest nede i stua, den store frykten var hvis noen festdeltakere plutselig røska opp døra mens vi sov. Heldigvis skjedde det aldri noe alvorlig da. Hvor mange ganger mamma låste seg inn på et rom og ropte at nu tar æ livet av mæ - full selvsagt, det har jeg ikke tall på. Lillesøster hylte og hang på døra og ba og ba om at ho ikke skulle gjøre det. Jeg hadde hørt det så mange ganger at jeg tror faktisk ikke at jeg trodde ho kom til å gjøre det.

Festene var ofte ikke over når vi skulle smøre oss matpakke før vi skulle gå på skola. Frokosten spiste vi mens vi gikk på skola. Venninna mi som jeg brukte å gå i lag med ho lurte alltid på det der... hvorfor jeg spiste frokosten mens vi gikk. Jeg ville ikke at ho skulle komme inn for å se hva som skjedde inne. Når vi kom hjem fra skola så lå foreldrene våre å sov. Vi lagde middag selv - hvis ikke ble det ingen middag. Heldigvis har jeg en mor som alltid handler for mye mat - så fryserne var fulle.

13 års dagen min glemte begge foreldrene mine av. Ikke før jeg hadde lagt meg om kvelden, kom mamma på det og kom opp og gratulerte meg med dagen. Den bursdagen fikk jeg kassettspilleren jeg ønsket meg...for å døyve dårlig samvittighet tenker jeg..

Aldri var det noen som så over lekser - ingen brydde seg. På skola var jeg sjenert og usikker. Perfekte mobbeoffer.. slag spark.. vonde ord.. knekte tenner. Hjemme visste de ingen ting, for jeg sa ingen ting. Jeg kan ikke skjønne hvordan folk rundt oss ikke kunne skjønne at noe var galt. Svært sjelden var det noen som dro på kontaktmøtene, aldri var det noen som kom på avslutninger eller forestillinger. Det var ganske enkelt ingen der for oss.

I dag sliter jeg fortsatt med å stole på folk - hvis noen sier de skal gjøre noe for meg for eksempel - så tror jeg ikke på det før de står der. Skryt har jeg veldig vanskelig for å ta imot, det har jeg lært meg etter jeg ble 30, å kunne si takk når noen skryter. Alltid har jeg tenkt at de sier det bare for å være snill eller på spøk.

Det er 1000 ting som mine unger skal få slippe å oppleve. Jeg sier flere ganger om dagen at jeg er glad i dem, gir klemmer, har alltid et fang.

Min redning var bestemor (til jeg var 10 år, da døde hun), pluss ei som vi kalla for mor - ikke egentlig vår bestemor, men ho var der for oss i mange år. De hjalp oss med å få en sokkel å stå på i livet, de viste oss hvordan det egentlig skulle ha vært. Klemmer, et fang, et øre. Det skal egentlig ikke så mye til...

14 år gammel så skjønte jeg ikke vitsen med livet. Heldigvis gjør jeg det nå.

HR