De eneste som brydde seg

Jeg har slitt veldig mye det siste året. Psykiske plager har vært de som har vært mest utbredt.

Jeg hadde en god venninne som helt plutselig bare snudde helt om, å ikke ville ha noe å gjøre med meg lengre. Det virket som om hun ikke behøvde meg mer, og hun hadde jo mange andre venner og kjæreste, og det var strengt tatt ikke nødvendig å ha meg der, som en "ballast". Dette gjorde vondt for meg, og gjør vondt, for jeg vet ikke hva jeg kan ha gjort galt for at hun snudde helt om. Jeg vil si at jeg sliter med psykiske problemer av mange slag pga. henne. Hun har ødelagt mye dette siste året.

Venner har jeg mange av, men få har vært villige til å høre hvordan jeg har det. Samtalene ender ofte, fra deres side, med "Det ordner seg nok. Snakk med henne. Ta tiden til hjelp". De har ikke vært særlig forståelsesfulle, slik at da jeg ikke fikk støtte fra vennene mine, begynte jeg å fortelle hvordan jeg hadde det til en av lærerne mine. Hun virket som en person som vill bry seg om jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Og der traff jeg blinken! Hun brydde seg veldig.

I ettertid har andre problemer oppstått, i tillegg til savn og lengsel etter denne venninna min. Spiseforstyrrelser, selvmordstanker og problemer med å kontrollere Diabetes 1 (har diabetes, og har hatt det i 12år). Slik at når en Diabetiker så vidt ikke spiser og trener maksimalt, er dette bekymringsverdig. Men denne personen (kaller henne bare for "Brit") har virkelig brydd seg.

Da jeg slet med mat og ikke klarte å spise, fikk hun meg til å dra til legen og snakke med han, men som den personen jeg er, klarer jeg ikke si tingene som de er, så alvorlige som de er, jeg smører over det og sier at det går nok over med en gang. En annen gang da jeg fikk time på sykehuset, jeg bor på internatskole, slik at foredrene mine bor lenger unna, sa hun seg villig til å kjøre meg inn. Det er ikke mange lærere som virkeig bryr seg og legger så mye av seg selv til eleven sin, men hun gjorde det, og gjør det fortsatt.

For meg har "Brit" blitt en veldig god venn og samtalepartner. Jeg går til samtale med henne minst 1 gang i uka, og det gjør godt. Når vennene mine sviktet, måtte jeg finne meg andre. Denne personen har i hvertfall reddet mye av livet mitt. Hun har virkelig vært der for meg, uansett hva som har vært galt.

Takk skal du ha for at du var den ene, som backet meg opp, ga meg klemmer og sa du var glad i meg.

Sliten jente 17