Kari, den nye gymlærer’n, SÅ meg
Jeg vil veldig gjerne fortelle historien om min ene som var til stede for meg da jeg trengte det mest.
Jeg heter Hanne. Jeg vokste opp med en psykisk syk storebror. Fra jeg var rundt åtte år gammel begynte min bror Amund, som var fire år eldre enn meg, å slite veldig med livet sitt. Selvmordsforsøk fra hans side var noe som forekom fra to til fire ganger i året. Kanskje mer. I min familie var det sånn at vi ikke fikk snakke om at alt ikke var som det skulle være.
Da jeg ble 12 år og kom i puberteten begynte jeg å skjønne veldig mye av det som skjedde rundt meg innenfor veggene i huset vårt. Broren min hadde av og på perioder. Han var populær i vennegjengen, spilte i band og var flink på skolen når han hadde det bra. Han hadde mange venner uansett, men jeg vet ikke om de visste så mye om hvor vondt han hadde det.
Mange ganger, når han hadde prøvd å ta livet av seg, endte han opp på sykehuset. Jeg var ofte veldig redd. Jeg var redd for at han ville klare å dø og redd for at han ville ta frustrasjonen sin ut på meg. Han var ganske slem mot meg mange ganger, men det sa jeg ikke noe om til foreldrene mine. Jeg tenkte at de måtte skjønne det, samtidig som jeg ville skåne dem, noe jeg har lært at barn ofte gjør. Ofte fikk jeg beskjed om at broren min var suicidal og på sykehus, men at jeg måtte gå på skolen og for all del ikke fortelle noen om broren min.
Jeg var en snill og flink jente. Men jeg savnet virkelig en voksenperson å snakke med! Foreldrene mine snakket aldri med meg om alt det vanskelige som foregikk hjemme. De sa aldri noe! Bare at Amund var syk og at jeg ikke kunne si noe om det. Derfor lette jeg bevisst og ubevisst etter noen som kunne se meg. Se bare meg! Det var da min ene dukket opp. Ny gymlærer på skolen. Hun het Kari og var småbarnsmor. Når hun snakket med meg så hun meg rett inn i øynene og smilte. Hun tok opp temaer som pubertet og følelser i gymtimene noen ganger. Andre ganger satte hun seg ned etter timen og snakket med meg og noen andre jenter i klassen min om løst og fast. Jeg begynte å se frem til gymtimene, og var veldig hjelpsom med å rydde etter gymtimene. Jeg verket etter å få snakke med henne alene.
En dag, etter at vi hadde hatt gym, spurte Kari om jeg kunne bli igjen etter at de andre hadde gått ut. Hun spurte meg om jeg var interessert i å passe barna hennes! Jeg husker godt hvordan det boblet i blodet mitt! Hun spurte meg, MEG, om jeg ville passe hennes barn! Hjemme hos dem!
Så ble det sånn. Jeg ble invitert hjem til Kari og hennes familie. Hun fortalte meg at begge guttene hennes hadde diagnosen autisme. De var to og fire år, og trengte trygge rammer og mye rom. Jeg følte meg utrolig stolt som hadde blitt plukket ut til å være sammen med barna hennes, som jo trengte litt mer enn andre barn. Det beste var at jeg fikk passe barna hennes hjemme hos dem, mens Kari og mannen hennes var hjemme. Nesten hver helg var jeg hos dem i timesvis og passet barna mens Kari vasket klær og ordnet i huset. Jeg spiste hos dem og satt oppe på kveldene sammen med Kari etter at barna hadde lagt seg.
En kveld da Kari skulle kjøre meg hjem spurte hun meg om hvordan jeg hadde det. For første gang i livet mitt fortalte jeg at jeg ikke hadde det så bra. Da var jeg 14 og broren min hadde akkurat prøvd å begå selvmord. Jeg fortalte henne akkurat det, og da kjørte vi tur i en time så jeg fikk snakket ut. For første gang i livet fortalte jeg noen om hvordan jeg hadde det og hva som foregikk hjemme! Det var utrolig skummelt og befriende på samme tid! Etter den kvelden kjørte vi tur hver gang jeg var ferdig med å passe barna hennes. Vi snakket masse om hvordan jeg hadde det og hvordan det gikk med broren min. Litt etter litt fortalte jeg om hvordan han oppførte seg mot meg, at han slo og spyttet når ingen så det og at jeg var veldig lei meg for at foreldrene mine aldri så meg, bare broren min.
Da jeg var 15, en uke før jeg fylte 16, klarte broren min til slutt å begå selvmord. Han kjørte bilen sin inn på en skogsvei og gasset seg i hjel med eksos. Da jeg kom på skolen dagen etterpå fortalte en venninne meg at hun hadde sett Kari løpe nedover korridoren mens hun gråt. Jeg lette etter Kari for å fortelle at jeg hadde det bra (jeg hadde ikke begynt å føle noe sorg ennå). Da jeg fant Kari så jeg at hun slet veldig med å finne de riktige ordene. Vi hadde ikke så mye kontakt i ukene etter dødsfallet, for det var så mye som skjedde hjemme med begravelse og besøk hele tiden.
Jeg tok veldig mye ansvar hjemme og klarte ikke å gråte. Men den 25.juni, Amunds bursdag, litt over to måneder etter at han døde, fikk jeg nok av å være hjemme. Mamma og pappa hadde bakt kake og invitert familien. Jeg fant det hele så absurd og latterlig, og jeg måtte snakke med noen om det. Da ringte jeg Kari, og hun inviterte meg ut på seiltur i den lille båten hennes. Mens vi seilte ut mellom holmer og skjær, snakket vi masse om døden og alt som hadde skjedd de siste månedene. Hun sa at jeg alltid var velkommen hjem til dem.
Høsten etter selvmordet begynte jeg på videregående skole. Jeg hadde masse lekser og masse husarbeid. Moren min var veldig dårlig. Når hun ikke var på jobb, hvilket var ofte, lå hun i sengen. Faren min var på jobb nesten hele tiden. Familien raknet. Reaksjonen etter selvmordet begynte å snike seg inn under huden på meg, og jeg følte meg mer og mer fortapt. Jeg hadde ikke fått tilbud om noe terapi eller oppfølging etter at broren min døde. Jeg begynte å besøke Kari oftere og oftere. Vi snakket mye om hvordan jeg hadde det, men jeg klarte ikke å fortelle om de vanskelige følelsene mine. Det var bare trygt og godt å være hos Kari og slappe av i sofaen hennes med te og brødskiver på kveldene.
Men en kveld, mens vi kjørte tur før hun kjørte meg hjem, fortalte jeg henne at jeg ikke klarte å sette ord på alt det jævlige som foregikk. Ikke for meg selv, en gang! Jeg fortalte at den eneste måten jeg klarte å slappe av på var ved å kutte meg. Og at jeg følte meg helt syk i hodet, at jeg ikke ville skade meg, men at jeg på en måte ble kontrollert av hånda og barberbladet. Da tok Kari tak og kontaktet en psykiatrisk sykepleier i kommunen og fikk henvist meg til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Hun var med meg på den første timen hos psykologen, og ordnet det slik at alle brev fra poliklinikken som var til meg skulle de sende til henne, slik at foreldrene mine ikke skulle få vite at jeg gikk dit før jeg var klar for det. Hun var en ekstrem god støtte for meg da alt raknet rundt meg! Foreldrene mine var ustabile og uforutsigbare, og reiste bort en del. Kari fulgte meg opp godt når jeg var alene, og jeg fikk ofte sove hos henne. I ettertid har jeg fått vite at hun alltid snakket med foreldrene mine når jeg skulle sove der, slik at de visste hvor jeg var.
Jeg hadde det såpass tøft i den perioden av livet mitt, at jeg fikk saksbehandler i barnevernet og ble innlagt i psykiatrien. Kari ringte ofte og kom på besøk. Hun var den som oppdaget meg og skaffet meg hjelp i første omgang. Etter en stund fikk jeg og familien min hjelpetiltak i barnevernet, jeg flyttet i fosterhjem og møtte mange andre fantastiske damer som hjalp meg og familien min masse. Min saksbehandler i Barnevernet fulgte meg veldig tett, og overtok den rollen Kari hadde spilt. Vi snakket ikke så ofte sammen etter noen år, men hun var alltid en trygg havn å komme hjem til.
Nå er jeg 24, er mor selv og har veldig god kontakt med foreldrene mine. De har klart å komme seg gjennom sin sorg og er veldig fine besteforeldre. De ser meg og min lille familie på en måte som jeg drømte om da jeg var barn. Livet mitt er flott og trygt og godt. Jeg føler at jeg har Kari å takke for alt sammen! Selv om det er profesjonelle, flotte folk som har hjulpet meg og familien min gjennom krisen, er det Kari som så meg først. Hun åpnet øynene på hjelpeapparatet rundt meg og familien min.
Til tross for at hun hadde en slitsom hverdag med to barn med autisme, stilte hun opp for meg hele veien. For noen uker siden traff jeg henne i byen hvor jeg bor. Vi hadde ikke snakket ordentlig sammen på noen år. Vi snakket sammen som to voksne kvinner for første gang. Det var så ufattelig flott! Jeg fikk sagt tusen takk for all støtte hun ga meg. Hun sa at jeg hadde blitt voksen, og vi snakket om utfordringer som kommer med det å ha barn og studier og jobb Og alt det voksne mennesker snakker om. Fine Kari!
Sånn! Dette ble en lang historie. Godt å få det ned på papiret og ut i luften. Kari vil alltid være min ene. Hvis du har hatt muligheten til å lese dette brevet skjønner du hvorfor. Takk for en flott kampanje!!
Vennlig hilsen Hanne